1900-talllet

Grunnlaget for den moderne shippingindustrien ble lagt i 1909, da Norges Rederiforbund ble grunnlagt, med statsminister Christian Michelsen som formann. Michelsen mente at de svenske myndighetene under unionen aldri hadde forstått viktigheten av norsk shipping, og etablerte derfor Norges Rederiforbund. Et kraftig nedrykk kom imidlertid da 1. verdenskrig brøt ut; Norge mistet i alt 915 skip og 2 123 sjømenn mistet livet som følge av krigen.

Mellom de to verdenskriger ble imidlertid skipsmegling en viktig aktivitet. Den første verdenskrig hadde tvunget Norge til å søke nye forsyningskanaler og utvikle andre muligheter for kjøp og befraktningskontrakter. Med så mange ruinerte rederier som følge av krigen, var det opp til skipsmeglerne å investere i de overlevende selskapene eller til å opprette nye. På slutten av 1920-tallet begynte de norske rederiene derfor å vokse igjen. I 1932 hadde den norske tank flåten vokst til 1,5 millioner tonn, mer enn en sjettedel av verdens totale tonnasje. I en tid hvor oljeselskapene styrte tre kvart av den totale flåten, hadde norske rederier og skipsmeglere en sterk posisjon i befraktningskontrakter.

Nok et nedrykk kom imidlertid under 2. verdenskrig. Havområdene var ikke lenger sikkert farvann, og mange skip måtte ligge i havner lange perioder av gangen. Et stort antall skip sank og tusenvis av sjømenn mistet livet. Etter krigen ønsket utenlandske rederier at norske skipsverft skulle bygge skip like de norske, som hadde blitt observert rundt om i verden.Det ble etter hvert vanlig at Norske skip ikke lenger var innom Norge, de handlet varer kun mellom fremmede land.

Rundt 1970 ble skipene større, fraktratene gikk i taket og det ble igjen store penger å tjene. Men nok en gang varte ikke festen lenge; i 1973 ble oljeprisene fordoblet over natten og mange rederier klarte ikke det store fallet. I mellomtiden kom nye rederier på banen. Norsk shipping hadde til nå vært en spesielt nasjonal industri; norskeide skip med norsk mannskap som seilte under norsk flagg.

På begynnelsen av 1980 tallet var imidlertid konkurransen stor, og norske rederier slet med høye kostnader og dyrt mannskap. En etter en følte de seg tvunget til å seile under utenlandsk flagg, og den norske flåten som seilte under norsk flagg sank fra hele 38,2 million dvt. i 1981 til 16,9 dvt. i 1986. I 1986 var forholdene så dårlige at industrien måtte finne en løsning for i det hele tatt å beholde noen skip under norsk flagg. Samtidig gikk rederiene ut for å finne utenlandsk bemanning til skipene sine. Løsningen ble etableringen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1986. Sjømannsforeninger og rederier ble enige om lønn, arbeidsfohold og sikkerhetsstandarder, hovedsakelig med hjelp fra Maritimt Forum som er et selvstendig organ som representerer hele næringen. Selv Det Internationale Transport Workers Federation (ITF) ble imponert over sikkerhetsstandaren som norske skip nå kunne tilby utenlandske sjømenn. Sakte men sikkert begynte den norske flåten igjen å øke, fra 24 millioner dv i 1986 til 55 millioner dt i 1991, hvorav 75 prosent var registrert i NIS. Et fordelaktig skattesystem oppmuntret små private investorer til å investere i shippingselskaper og flåten økte. Etter hvert har bransjen sett lønssomheten av å drive shipping fra andre land enn Norge, mer enn 90 prosent av den norske flåten er nå aldri innom Norge, de forflytter seg kun mellom tredjeland.