Rederiene

Et rederi betegnes som et selskap som på en foretningsmessig basis eier og/eller driver skip. Den norsk kontrollert flåten er nummer fem i verden målt i antall skip og nummer seks målt i volum. For 30 år siden regjerte den norske flåten som verdens største med en snittstørrelse på 60 000 dødvekttonn (dwt). Norge hadde da verdens største tankskipsflåte. I dag har flåten et gjennomsnitt på 28 000 dwt med 1440 skip per 1. jan 2011. Hvor den norske maritime næringen er særlig sterk innenfor nisjer som ro/ro-biltransport, kjemikaliefart, spesialbulk og offshore. Innenfor offshore er Norge nest størst, men mer avansert etter USA.  

 

 

Tradisjonelt tok rederiene hånd om alle driftsoppgavene selv, men i dag er det en større tendens til at rederiene setter bemanning og teknisk drift til et eget drifts- eller managementselskap. Styret i rederiene består av ledelsen som representerer eierne. Styret tar avgjørelser om strategier og beslutninger som kontrahering og salg av skip med mer. Beslutningene til styret blir gjennomført av administrerende direktør som er sjef for administrasjonen. Oppgaven med å sysselsette skipene er lagt til befraktningsavdelingen. Mens rederiets meglerforbindelse gjennomfører jobben med å slutte inn laster og fraktkontrakter til rederiet. For å beregne lønnsomheten av reisen lager befraktningsavdelingen en kalkyle, som eventuelt går tilbake til megler med fast bud. Befrakters megler skriver ut et fastsatt certeparti som brukes som basis på eventuelle forhandlinger om fraktrater og betingelser. Det endelige aksepterte budet for befraktningen kalles en ”slutning”.

 

Selve kjerner i all skipsfart er befraktningsarbeidet. Befrakterne sitter som regel samlet på ”desken” for enkel kontakt og kommunikasjon. Bakgrunnen til befrakterne varierer fra økonomisk utdanning, maritim erfaring til intern opplæring i bedriften.   

 

Operasjonsavdelingen har en rekke oppgaver. Noen av disse er blant annet å følge opp slutningene ved å instruere skipet om seilingsprogram, ta kontakt med agenter i havnene, ordne med leveranse av bunkers og forsyninger, følger opp skadekrav og andre praktiske saker. Av etterarbeidsoppgaver omfattes etterkalkyler av reise, beregning og eventuelle krav om overdagsliggepenger. Denne samleposten er også kalt ”post fixture”. Da arbeidet til en operatør stiller krav til selvstendighet og evnen til å følge opp små og store problemer er det gjerne folk med god innsikt i næringen og maritim bakgrunn som jobber som operatører.

 

Avdelingen for teknisk drift er ansvarlig for å holde skip i operativ tilstand til enhver tid. Arbeidsoppgavene innebærer å ha nærkontakt med skipets offiserer, følge oppdriftsmessige forstyrrelser, planlegge vedlikehold og dokksettinger. De ansatte i denne avdelingen har som regel maskinsjef eller ingeniørbakgrunn.

 

 Denne avdelingen er ansvarlig for implementering og oppfølging av regelverket rundt helse, miljø og sikkerhet. For tank og gassrederiene vil dette også innebære åfølge opp oljeselskapenes kvalitetskontroll knyttet til arbeidet.

 

Den maritime personalsjefen er ansvarlig for organisering og forskriftesmessige bemanning av skipene til enhver tid. I dag er mesteparten av mannskapet ansatt via bemanningsagenter i utlandet.

 

 

Eierne og operatører av skip som frakter varer på interkontinentale ruter betegnes som ”Deepsea rederier”. Disse kan deles inn i flere undergrupper: oljetankere, tørrbulk, bilfrakt, kjemikalier, gass og petroleumsprodukter og cruisetrafikk.

 

I større grad enn tidligere har flere deepsea aktører valgt å reposisjonere seg fra mer integrert virksomhet til mer spesialisert nisje virksomhet. Western Bulk og Frontline er eksempler på dette. De er finansielt orienterte selskaper som har valgt å spesialisere seg som ”tonnage providers” ved å operere gjennom kjøp, salg, leie og utleie av skip og fraktekapasitet. Selskapene som fortsatt har en integrert virksomhet anser seg selv som logistikkselskaper med et bredt spekter av tjenester. Wilh. Wilhelmsen er et eksempel på dette. 

 

Oljeprodukter, kjemikalier, animalske og vegetabilske oljer, sprit og vin, flytende produkter som melasse (sukker) og tjære, er varer i flytende form som må transporteres i skip med tanker, rørsystemer og pumper. Alle produktene har forskjellig behov og må behandles deretter. Eksempler på dette er gass som må kjøles ned til svært lav temperatur for å omgjøres til flytende form, tjære og råolje som må varmes opp for å kunne pumpes inn og ut, edle varer som vin som er avhengig av helt rene tanker mellom hver skipning og rørsystemer hvor det er nødvendig med rustfritt stål. Spesialskipene som er bygget for disse formålene er svært kostbare enheter. Tanktransport krever høy grad av sikkerhet, da konsekvensene av en ulykke 

      

Bulkskip er relativt enkle skip med store lasterom og luker til enkelt å få transportert varene inn og ut av skipet. Tørrbulkråvarer kan deles inn i to segmenter: store og mindre tørrbulkråvarer. Store tørrbulkråvarer inkluderer blant annet kull, jernmalm, korn, bauxitt/aluminium og fosfatstein. Mens stålprodukter, skogsprodukter, jordbruksprodukter og gjødsel er noen av de mest vanlige mindre tørrbulkvarer som fraktes.

 

Tørrbulkskipene kan deles inn i fire hovedbetegnelser: Capesize, Panamax, Handymax og Handy skip.

 

Både tank og bulk markedene har flere fellestrekk. Til sammenligning har begge markedene mange konkurrenter, homogene produkter, store faste kapital kostnader og relativt lave etableringskostnader. Mange av de norske rederiene har valgt å posisjonere seg mot forskjellige industrielle markedssegmenter. Dette begrunnes i at konkurransen er begrenset og kontraktene har lenger varighet.

 

Stykkgods er varer som blir transportert i løse enheter og består stort sett av ferdigvarer og halvfabrikata. Denne typen varer stiller høyere krav til transportkvalitet enn bulk. I dag blir det meste av stykkgodset transporter med spesialskip, containerskip og ro/ro (roll on- roll of) skip. Spesialskipene kan være bygget for å frakte store tunge enheter eller med kjøleskap for matvarer, mens ro/ro skip er for frakting av all rullende last (biler osv).

 

Cruisetransport er basert på maritim kompetanse gjennom drift og operasjon. Denne kategorien kan både være deepsea og shortsea avhengig av selskapet. Cruisemarkedet er delt inn i tre segmenter: ”luksus”, ”premium” og ”standard”. De to førstnevnte defineres som to typer eksklusive cruise, mens standard cruise retter seg mot bredere mellomgrupper. ”Luksus” er mindre skip med stort fokus på personlig service mens ”premium” retter seg mot lengre turer med høy standard. På 70-tallet var norske rederier ledende innenfor denne nisjen, men i dag er det Fred Olsen Cruise line, Sea Dream Yacht Club og Hurtigruten som er de eneste heleide norske aktørene av betydning. De fleste utenlandske og norske rederiene i dette segmentet benytter seg av norske offiserer da de er både etterspurt og anerkjent for sin dyktige kompetanse.

 

 

Shortsea rederiene kan deles inn i tre undergrupper: Nærskipsfart, innenriks fraktefart og passasjerferger. Primært fungerer fergene som broer mellom veisystemene i Norge og på kontinentet med en jevn helårs trafikk med lastebiler og trailer samt vanlig passasjertrafikk. Det er i dag 95 riksveisamband som opprettholdes av 151 ferger, utført av 19 fergerederier.

 

Disse gruppene inkluderer også utenriks sjøfart som går innenfor kontinentene, samt frakterfart, slepebåter, losfartøy, ambulanseskip og andre fartøy langs norgeskysten. De største selskapene innenfor fraktfart er DFDS lys, line, Wilson Eurocarriers Nor Lines og Seaworks. Buksér og Berging er det største slepebåtselskapet.   

 

 Deles inn i to typer virksomhet. Selskapene som frakter passasjerer mellom Norge og kontinentet og fergeselskaper som er en del av innenriks kysttransport. DFDS, Stena Line og Color Line tilhører virksomheter av den førstnevnte kategorien, mens Hurtigruten, Fjord 1 og Torghatten tilhører den sistnevnte kategorien.   

 

 

Offshore rederiene sin virksomhet kan deles inn i offshore serviceskip, undervannsentreprenører og seismikk. Norskregistrerte offshorerederier hadde i 2009, 45 milliarder i verdiskapning.

 

Offshore serviceskip består av serviceskip som utfører forsyning, ankerhåndtering og andre typer spesialskip for andre operasjoner. De fleste offshorerederiene befinner seg med konsentrasjon fra Karmøy til Ålesund. Blant de største rederiene er Farstad, Solstad, Eidesvik, DOF, Siem Offshore og Island Offshore.

 

Det er utviklet en rekke ulike spesialskip for operasjoner på havbunnen. Eksempler på slike typer operasjoner er oppmåling, undersøkelser, undervannsarbeid og konstruksjonsarbeid. Disse skipene kan i utgangspunktet være et supply-skip som er utrustet med ”moon pool” (en åpning gjennom bunnen). Innenfor denne kategorien finnes deg også en rekke spesialskip for stimulering av brønnene og med utstyr som kan lette utvinning av olje gjennom tanker og pumper som letter trykket. De største selskapene innenfor denne kategorien er Subsea 7 og Technip.

 

Seismikk er en geofysisk måte å undersøke undergrunnen og benyttes av blant annet av oljebransjen for leting etter olje og gass. Ved Marin seismikk sleper skipet en eller flere lange kabler og luftkanoner etter seg. Kanonene sender ut luftbølger som forplanter seg gjennom vannet og ned til havbunnen. Ekkoet av disse luftbølgene blir tatt opp av kablene. Ved hjelp av avansert signalbehandling om bord og senere databehandling på land, får man detaljerte kart over havbunnens geologi. De største norske og verdensledende selskapene innenfor dette fagfeltet er PGS, EMGS og TGS Nopec. Samlet verdiskapning for de norskregistrerte seismikkselskapene var på 8,4 milliarder i 2009.

 

 

Vi deler denne segment inn i to hovedområder. Boring, som gjøres fra flytende rigger og boreskip og produksjon som utføres av flytende produksjonsenheter. Blant de norskregistrerte selskapene hadde denne gruppen en samlet omsetning på nesten 38 milliarder i 2009. 

 

Norske offshoreentreprenører er spesialister på å operere under vanskelige og krevende forhold. De har derfor vært i spissen for innovasjon og utvikling innenfor plattform og boreskip segmentet. Ettersom stadig mer av letevirksomheten og produksjonen foregår på dypt vann har markedet for flytende plattformer og boreskip eskalert det siste tiåret. Norske Seadrill er et av de ledende selskapene i verden innenfor dette markedet med en markedsverdi på 90 milliarder kroner.  Av innovative fremtredende norske aktører er Sevan Marin i ferd med å ta en internasjonal posisjon med sine sylinderformede plattformer.

 

 

Flytende enheter for produksjon, lagring og lossing av olje og gass er også kalt FPSO (Floating Production, Storage and Offloading).  Dette er en flytende plattform som brukes i petroleumsvirksomhet til havs for å prosessere og lagre petroleum under produksjon på et oljefelt, hvor oljen blir regelmessig losset til oljetanker via offshore lastesystemer eller rørledning. Som regel har FPSO-er form som et tankskip. De største norske selskapene innenfor dette segmentet er BW Offshore, Teekay Petrojarl, Fred Olsen Production og Sevan.