Alarmen går! Reisedagbokinnlegg fra Maritim Karriere-ambassadør Carina Mangersnes

Det var mørkt ute, og lyset fra plattformene lyste opp horisonten. Sjøen slo inn i skutesiden, det var stiv kuling og lite trafikk. Vi lå som områdeberedskap på ett av feltene der ute i mørket, rundt 70 nautiske mil fra land. Utkikken jeg hadde sammen med meg, gikk brannrunde. Jeg hadde ikke så veldig god kjennskap til båten sidn jeg var relativt ny om bord. Men prosedyrer på prosedyrer var lest, prøvd og memorert etter beste evne. Og uansett hva vi drev med hadde jeg i bakhodet at det kunne skje en utrykning når som helst.

Mens jeg satt og tittet ut i horisonten og tenkte mine egne tanker, skvatt jeg til i det skipstelefonen ringte. Jeg svarte telefonen. Det var en alarm, en brannalarm. Hjertet begynte å slå raskt, adrenalinet kikket inn og jeg startet det jeg vil kalle “utrykningsprosedyren”. Først fikk jeg en oversikt over hvor alarmen kom fra, regner ut en ETA, noterer tidspunkt og starter oppstart.

Telefonnummeret ned til maskin og kapteinen hadde jeg memorert. Jeg ringte kapteinen, siden han var den jeg gikk vakt sammen med og ba han komme opp. Da jeg tastet 708 ned i maskinen, var det to lange ring. Det føles ut som en evighet før noen tok telefonen. Jeg pustet lettet ut da jeg hørte at de svarte og jeg fikk forklart situasjonen. Vi måtte starte MAK’ene, hovedmotorene.

Dette var noe jeg ikke hadde gjort spesielt mange gange før, så det var betryggende da jeg hørte døren til broen åpne seg, får da visste jeg at kapteinen var på vei inn. Da vi hadde fått opp farten, og satte full speed mot alarmen, startet jeg å tenke gjennom senarioer.

Det kunne jo være en falsk alarm. Enn om det ikke var det? Siden det finnes så mange utfall, raste det en rekke ulike senarioene gjennom hodet. Mens jeg koblet opp FIFI-panelet (Fire fighting) og gjorde klart FIFI-kanonene (vannkanoner), prøvde jeg ikke å ikke tenke så mye. Selv om vi ikke var langt fra plattformene, var vi fortsatt et stykke unna, men minuttene føltes som timer.

Vi hadde ikke fått noen oppdateringer om det faktisk var en brann, men vi handler som om det var det til det eventuelt ble bekreftet at det ikke var en skarp alarm og at alt var i orden.

Vi ankom lokasjon, la oss i posisjon for kanonene og ventet på info. Så ringte telefonen igjen. Kapteinen tok den, mens jeg noterte i dekksdagboken. Han snudde seg mot meg og sa “situasjonene er avklart og vi kan gå tilbake til midtposisjon, det var falsk alarm.” Jeg pustet lettet ut. Det gikk heldigvis bra, denne gangen også. Vi la snuten sørover igjen, pakker ned FIFI-utsyret og laget en kopp kaffe. Vi var kommet ned i midtposisjon og adrenalinet hadde begynt å ta slutt, min avløser kom og vi snakket om hva som hadde skjedd på vakten.

Da overleveringen var ferdig ruslet jeg ned de fire trappene til messa for å finne noe mat. Så var det opp igjen, finne køya, prøve å få seg noen timer søvn før neste vakt og mulighetene for neste alarm.