Ansvar og mestringsfølelse! Reisedagbokinnlegg fra Maritim Karriere-ambassadør Elise Kvilhaug

Drar på meg uniformen, feste dei nye klaffane på skuldrene – med ein blodrød propell på kvar klaff. Føle stoltheten når siste knapp går igjen. Og så usikkerheten. «Kjeme detta til å gå bra?» tenke eg. Eg snike meg forsiktig ut dørå og mot trappå. Båten er lytt, eg prøve å unngå å vekka resten av gjengen.

Eg kikke opp trappa, passe på å unngå å slå håve i taket. Forsiktig trinn for tinn. Og ut dørå. Det er tidlig, eg geispe ett lite geisp. Forstålig med tanke på at eg har vore spent på denna dagen.

Eg åpne dørå, går ner trappa, plokke med meg ein lapp. Når peilerunden nerme seg slutten kjenne eg det krible i koppen. Tenk, nå ska eg starta to 50 år gammal motorar. To 7 sylindra Wichman! Heilt åleina. Denna dagen har eg øvd på. Oppstart på oppstart ilag med maskinsjefen. Prøvd og feila, prøvd og lykkes. På mindre enn to veker har eg lært meg oppstartsrutinå. På min fuste båt som motormannslærling.

Eg tar av heating på hovudmotorane og starte hjelpemotorane. Eg kjenne blode brusa gjennom årene idet eg ska legga over fra landstrøm. «Husk å trykke bestemt», tenke eg. Det blir mørkt, eg trykke inn generatoren og lyset kjeme tilbake og alt ser ut til å gå som det skulle. Eg starte smøreoljepumpene og reverseringspumpene. Går bort til luftventilen og starte knappen, åpne kjapt opp, trykke inn knappen, motoren brøle og eg stenge tilførselen på luft igjen. Gjentar det samma på babord motor.

«Eg fekk det til!». Følelsen av mestring suse gjennom kroppen, og hjernen. Kry over min egen innsats. Det gjekk akkuratt som det skulle.

Maskinsjefen kjem etter kvart. Med ett glimt av stolthet auga gir han meg ett smil og nikk som skal symbolisere «bra jobba».

Det å lære å gjennomføre en oppstart på egenhånd ga mersmak. Det ga en følelse av sjølvstendighet. Dette ble jo en viktig erfaring fordi det at eg fikk til dette viser jo at mitt mål i det daglige er nådd.