Kjetting, kjetting og mer kjetting! Reisedagbokinnlegg fra Maritim Karriere-ambassadør Thomas Olsson.
Mitt navn er Thomas Olsson, jeg er utdannet matros med fagbrev i Solstad Offshore, og er i dag nautikkstudent ved NTNU Ålesund. Det å jobbe på havet er noe for seg selv - man får se, høre og oppleve ting folk på land bare kan drømme om. Her skal jeg fortelle om mitt første møte med en ankerhånderer på jobb.
Du lurer kanskje hva en ankerhånderer er? Det er en type fartøy som flytter på og ankrer opp borerigger, og sleper større konstruksjoner. Som oftest i samråd med flere ankerhåndterere. Her skal jeg fortelle om mitt første møte med ankerhåndtereren Normand Ranger.
Klokka er 05:45, og jeg tar en siste sup fra kaffikoppen mens jeg skuer ut over dekket til Ranger og riggen West Mira. Det ligger masse utstyr på dekk. Utstyr som jeg aldri har sett før. Kraner går, og kjetting dras over dekk. «PCP» og «Bolster-krok» – navn jeg akkurat har lært meg.
Jeg tar på meg hjelmen og går ut på dekket sammen med en jevngammel matros og en danske for å avløse gjengen som har vært på de siste 6 timene.
Det bråker av tung kjetting som dras over dekk. Denne type kjetting veier 155 kg per meter, har jeg lest. Jeg står der og beundrer de enorme dimensjonene og de 12 km med kjetting som vi skal fjerne fra riggen. Dette er nytt og spennende.
Vi snakker med motsatt vaktlag. De er trøtte, det er lett å se. Sjefen forteller hva som er gjort og hva som skal gjøres. Han bruker masse ord og utrykk som jeg er i prosess for å lære meg, men som jeg ikke helt forstår ennå. Det jeg derimot forstår er at en 1500 meter lang kjetting er tatt av og ligger i kjettingkassen, og er klar til å kobles fra. Dansken og den jevngamle matrosen ser ut til å henge helt med – jeg derimot, føler meg som et forvirret fugleskremsel. Jeg får vel bare henge med, tenker jeg.
Dansken spør meg om jeg forstår hva som skjer, og jeg sier nei. Han prøver etter best evne å forklare meg, men jeg sliter med å forstå hva han sier. Jeg gir opp og bestemmer meg heller for å henge meg på. Jeg får beskjed om å slå opp en «kenter-link». Det er en avtagbar kjettinglås som gjør at man kan koble kjettingen fra hverandre. Jeg har aldri slått før, og man må treffe godt på en utriver som skal slå ut pinnbolten til kenter-linken slik at den kan kobles fra.
Jeg slår, men bommer. Litt flau prøver jeg, igjen og igjen. Til slutt treffer jeg godt.
Men så bommer jeg og drar slegga rett forbi dansken og glipper den, slegga flyr 3-4 meter bortover dekket. Dansken ser strengt på meg og gir meg utdriveren og henter slegga. Jeg hadde slått nok. Han drar til over hodet og treffer utriveren som er 8x8cm midt på så pinnbolten flyr over dekket. Og med det var kenteren var koblet fra. Jeg skal løfte kenteren og den er tung som søren, hele 50 kg. Vi bruker traverskranene til å hente en «bolster-krok», som er en krok som skal kobles til den kjettingen som enda henger, til riggen er på plass, så den ikke ligger og slår mens fartøyet seiler. Den jevngamle matrosen kjører kranen, og det går fort der han vinger den 10 tonn tunge kroken rundt på dekket for å få den i rett posisjon. Den skal kobles til den delen av kjettingen som går opp til West Mira. Her må det settes inn en kenter. Matrosen gjør seg klar med slegga og drar til, han setter inn blyet som skal sikre pinnen fra å falle ut av kenteren og drar til igjen og igjen. Han slår så blyet spruter rundt oss. Han kunne virkelig slå med slegga! Jeg er fascinert og imponert. Det som utenfra kan ligne på et voldsomt rot er et systematisk system hvor alt har sin plass og tid. Her gjelds det å hele tiden ligge frempå og vite hva neste skritt er slik at en hele tiden er klar.
Etter West Mira har jeg hatt mange flere ankerhåndteringsjobber og det er like spennende hver gang. Hver jobb er forskjellig selv om oppbyggingen er lik. Det er tungt og krevende, men utrolig givende. Jeg får brukt hele kroppen mens jeg jobber og det gjør jobben så artig. Etter en 6-timers vakt sovner jeg alltid som en stein.