Long time no sea – endelig faglært motormann! Reisedagbokinnlegg av Elise.
Hei, hei! Det er meg igjen, Elise. Sist dere hørte fra meg var i startfasen som motormannslærling om bord på M/F Bolsøy hvor jeg endelig gjennomførte min første oppstart helt alene! Tiden har gått og det å ta oppstart helt selv er fortsatt like nervepirrende, men også like spennende.
Jeg har gjennom det siste året vært i en del ulike maskinrom. Fra 50 år gammelt diesel maskineri til nymotens batteri ferger. Der er ikke til å legge skjul på at jeg synes det gamle er mest gøy!
Som sagt har tiden gått og jeg kan meddele at jeg nå kan kalle meg selv både faglært matros og motormann i en alder av 21!
Jeg har lært mye på kort tid og tenkte jeg skulle fortelle om min første full overhaling av en Bergen Diesel KVGS 12G4 (gassgenerator) om bord på fergen Raunefjord:
Det var mandags morgen, jeg parkerte ut forbi Raunefjord som ligger ved Garpaskjæret. Jeg går mot gangveien. Det kribler i magen, det er alltid like spennende å mønstre på ny båt med ukjent mannskap. Jeg tenker for meg selv at dette blir spennende, da jeg uheldigvis ikke har fått vært med på verkstedsopphold eller full overhaling av hovedmotor før. Jeg gruer meg litt, redd for å ikke være flink nok eller få det til.
Jeg går videre opp trappene, inn i messa der jeg møter mange nye ansikt. Kun smilende ansikt, noe som gjør at skuldrene mine senket seg med en gang. Jeg får tildelt en lugar som jeg skal ha den neste uken. Jeg tar på meg arbeidstøyet mitt og blir med ned til maskinrommet. Der blir jeg satt i arbeid med en gang og begynner å demontere kjølerør og smøreoljerør.
Skruingen går lekende lett og praten med de andre går enda lettere. Jeg får endelig sett ting jeg bare har hørt om, i praksis. Blant annet av med topper, stempeltrekk på v-motor, ut med foringer osv. Når vi hadde demontert alle rørene, demonterte vi også de påhengte pumpene. Dette krevde planlegging og godt samarbeid. Det skulle vise seg ganske raskt at det kom til å være en supersosial uke med mye latter. Dagene var lange, men med morsomme kollegaer var dette som sagt ingen problem.
Det jeg husker aller best fra dette oppholdet er da vi etter å ha sendt turboene på service skulle montere de fast på kompensator, og kompensator på eksosmanifolden.
Dette skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort. Timene gikk og ikke fanden skulle vi få dette sammen igjen. Mange kloke hoder og hender ga det et forsøk uten å lykkes. Etter 6 timers skruing fikk jeg og den andre motormannen endelig alle boltene på. Fornøyde med oss selv for ikke å ha gitt opp, gikk vi og la oss.
Da vi våknet dagen etterpå, var det kommet en ny servicemann om bord. Det første han sier til oss er at eksosmanifolden ikke er i riktig posisjon. Den har sklidd ut. Motivasjonen min sank på et blunk. Servicemannen fortalte oss at han hadde vært borti samme problem selv, og der hadde de stått i 8 timer for å få det til å passe. Det kjentes vemodig å løsne alle boltene igjen, men det måtte bare gjøres. Heldigvis for meg kom motivasjonen raskt tilbake gjennom mine smilende kollegaer. Vi løsnet alle boltene, satte manifolden i posisjon og da tok det oss bare 15 minutter eller noe å få alt til å passe. Det var en seiersrus i seg selv å se mine med kollegaer være like glade som meg for å få de til å sitte riktig.
Som motormannslærling har jeg i bunn og grunn vært i en maskinbesetning bestående av to stykker, meg og maskinsjefen min. Det å få være med på denne uken fikk meg til å åpne øynene og innse at jeg er blitt mye flinkere enn det på forhånd trodde. Jeg fikk mye skryt for innsatsen min. Jeg følte meg god nok. Jeg har mye å takke min opplæringsansvarlige/maskinsjef for all kunnskapen jeg nå sitter igjen med etter endt læretid.
Det å jobbe på sjøen og tett på andre mennesker er noe for seg selv. Etter tre år som lærling og «sjømann» sitter jeg igjen med mange nye vennskap og gode minner som jeg gleder meg til å fortelle dere mer om.
På gjensyn!
