Nerver og forventninger før første dag som lærling — Reisedagbokinnlegg fra ambassadør
Jeg ankom Seafarer med sommerfugler i magen og spente tanker om hva som ventet. Ville mannskapet være uhyggelige? Hvordan ville opplæringen bli? Men allerede ved første møte ble jeg tatt imot som en av gjengen.
Jeg husker fortsatt den første dagen som lærling på Seafarer. Jeg hadde gledet meg hele sommeren, mens alle de andre i klassen allerede hadde startet læretiden sin. Jeg begynte sent, og alle tankene gjennom sommeren fikk meg til å fundere:
«Går dette bra?» «Hva om mannskapet er skikkelig uhyggelige?»
Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente. Det var første året Seafarer hadde lærlinger, så jeg var spent på hvordan opplegget ville bli, og om opplæringen kom til å være bra.
Jeg lurte også på om jeg måtte fly helikopter ut. Jeg var ikke spesielt redd, men det å sette seg inn i et helikopter for første gang, med en lang flytur foran seg, ga meg en spesiell følelse.
Dagen nærmet seg, og jeg fikk beskjed om å mønstre på ved CCB Ågotnes, med oppmøte på Flesland.
Jeg reiste opp dagen før og overnattet hos tanten min. Jeg fikk nesten ikke sove den natten – jeg gledet meg sånn til å møte mannskapet og gå ombord.
Neste morgen tok jeg bussen ut til Flesland. Med sommerfugler i magen og tanker om hva som ventet meg, møtte jeg mannskapet for første gang.
Jeg hadde ikke engang vurdert muligheten: For en herlig gjeng, og så godt jeg ble tatt imot! Alle var utrolig imøtekommende, og det føltes som om jeg hadde kjent dem hele livet.
Vi ankom CCB, og jeg speidet etter båten. Jeg hadde selvfølgelig sett bilder, men ikke gjort mye research. Bussen stoppet utenfor porten, og vi gikk rundt hjørnet. Der fikk jeg for første gang se gigantskipet med egne øyne. Jeg tenkte: «Herregud, er det her jeg skal tilbringe læretiden min? Så utrolig kult!»
Med et bredt smil om munnen gikk jeg ombord på Seafarer. Alle var svært hjelpsomme og tok godt imot meg. Jeg fikk en god omvisning ombord før det var tid for lunsj.
«Jeg tenkte: "Herregud, er det her jeg skal tilbringe læretiden min? Så utrolig kult!"»
Med all den gode maten og pleien som var disket opp, tenkte jeg for meg selv: «Her kommer jeg til å trives.»
Tiden har gått utrolig fort. Alt for fort, spør du meg. Det blir trist å forlate gjengen ombord, for de har blitt som en familie for meg. Jeg tar med meg alle de gode minnene, vennskapene og den fantastiske lærdommen videre i jakten på nye utfordringer.
